Alle barn klager og «vil ikke». Men klagene til enkelte, spesielle barn må tas mer på alvor.
— De «tåler ikke» torsk.
— De liker bare den ene ketchup-typen.
— Sollyset gjennom bilvinduet er så sterkt at de hyler.
— De kan ha uforståelig store problemer med selv tilsynelatende enkle valg.
— Merkelappen i nakken klør sånn at de nekter plent å ha på seg genseren.
Er barn som reagerer slik bare opptatt av å vise hvem som bestemmer? Eller opplever de faktiske omgivelsene sine helt annerledes enn både sine foreldre og andre barn?
Hva om reaksjonene på tilsynelatende tilfeldige detaljer faktisk skyldes at barnet ditt kan føle et ubehag som du selv ikke kan kjenne?
I utgangspunktet er høysensitive friske og normale. Det er derfor ikke en diagnose, men et personlighetstrekk som trolig er sterkt arvelig og ganske stabilt gjennom livet.
Om barn spesielt
15–20 prosent av befolkningen har personlighetstrekket høysensitivitet, og de siste årene har forskningen på dette feltet eksplodert. Bare i løpet av dette året har minst seks bøker om personlighetstrekket kommet på norsk.
Nå er feltets mest kjente forsker, psykologen Elaine N. Aron, ute i Norge med den første boken, Særlig sensitive barn , om hvordan barn blir påvirket av å være høysensitive. Har hun rett, har foreldre en spesielt viktig rolle. Med en god, forståelsesfull oppvekst kan disse barna nemlig blomstre og bli spesielt dyktige og veltilpassede som voksne. Men de reagerer også ekstra sterkt på dårlig og lite forståelsesfull oppdragelse. I slike tilfeller kan de få store problemer, selv om søsken som vokste opp i samme familie klarer seg fint.
Ikke en diagnose
Kjernen i fenomenet ser ut til å være at et mindretall av individene hos alle slags dyrearter (forskerne har nå funnet det hos over 100 arter) har et nervesystem som er spesielt følsomt for alle slags inntrykk. Trolig er det evolusjonært «lønnsomt» for en art å ha et mindretall av spesielt sensitive individer, som tjener som en slags «varslere» for flertallet. Dette fører ikke bare til at de høysensitive er lettskremte og reagerer sterkere på sanseinntrykk som lyd, lys, varme og smerte, men også at de, trolig av samme grunn, blir spesielt tenksomme, forsiktige, detaljorienterte, har evnen til å skjelne små ulikheter fra hverandre og gjerne også blir uvanlig empatiske.
I utgangspunktet er høysensitive friske og normale. Det er derfor ikke en diagnose, men et personlighetstrekk som trolig er sterkt arvelig og ganske stabilt gjennom livet.
Misforstått
Fenomenet har vært omtalt så lenge man kan huske, men ofte har de høysensitive fått merkelapper som for eksempel innadvendte, nervøse eller grublende. Elaine Aron mener de frem til våre dager har vært misforstått, fordi de er karakterisert etter hvordan de oppfører seg, ikke etter det som er det grunnleggende trekket – høysensitivitet. Blant høysensitive finnes for eksempel både innadvendte (70 prosent) og utadvendte (30 prosent).
Felles for dem alle er at de hele tiden står i fare for å bli overstimulert. Inntrykkene blir så mange og så sterke at hele nervesystemet kan bli overbelastet. De samme inntrykkene setter ikke merker av betydning hos flertallet.
Aron påpeker i boken at du hos barn kan merke overbelastning i form av voldsomme følelsesutbrudd som ikke er rettet mot en person, men som for eksempel kan skyldes en hendelse som barnet synes er urettferdig. I motsetning til andre raseriutbrudd, vil de ofte vare lenge – minst 20 minutter. I denne perioden vil barnet typisk forsøke å isolere seg og er svært vanskelig å trøste.
Aha!
Elaine Aron tror mange høysensitive barn vokser opp uten å bli forstått. Hun forteller i en Skype-samtale med Aftenposten at mange foreldre som leser eller hører om høysensitivitet får seg en aha-opplevelse.
Kunnskapen kan være til stor hjelp når det gjelder å håndtere det de ofte oppfatter som et «vanskelig» barn, særlig hvis foreldrene selv ikke er høysensitive. I mange tilfeller må de høysensitive barna konsekvent «spesialbehandles» i forhold til sine søsken. Det faller ikke lett for mange foreldre, og heller ikke for lærere.
– Vi har en tendens til å lære foreldre at det finnes én riktig måte å behandle barn på. Men tilfellet med høysensitive barn viser at dette blir helt feil, sier psykologen på en linje fra hjemmet sitt på USAs vestkyst.
De aktuelle barna er ofte intenst opptatt av å gjøre det riktige og oppføre seg mest mulig voksent. Når de «slår seg vrange» er det derfor svært viktig å ta dem på alvor og forsøke å forstå hva som kan være galt, snarere enn å insistere på at de «skal ta seg sammen». Det er vanlig at bare det ene av flere søsken er høysensitivt, og derfor kommer foreldre ikke unna at disse barna må spesialbehandles. For å finne ut om barnet ditt kan være høysensitivt, kan du ta testen som legges ut til denne saken på aftenposten.no.
- Et typisk eksempel på høysensitivitet kan være barn som synes alt smaker for sterkt og ikke vil spise «voksen» mat.
- Disse barna kan være uvanlig følsomme overfor klær som er for varme eller kalde. De kan for eksempel nekte å ha på seg en genser og insistere på å gå kortermet, selv om alle de andre barna i barnehagen er mer påkledd.
- De kan spørre mer enn andre barn, stille dypere spørsmål og reflektere mer over svarene enn andre barn.
Ikke skjenn
— Som små må disse barna spesialbehandles, men etter hvert bør de lære seg å håndtere sin sensitivitet. Som forelder er det din oppgave gradvis å introdusere dem for nye inntrykk og utfordringer, selv om de ikke alltid liker det, påpeker Aron.
Hun understreker at foreldre må være spesielt klar over at disse barna ikke bør skjennes på. De er så mottagelige at det ikke engang er nødvendig å heve stemmen for at de skal bli helt knust over en korreksjon. Bare et tydelig, emosjonelt trykk i stemmen kan være nok til at de nærmest bryter sammen.
— Noe av det som lettest virker overveldende, er følelsen av skam. Det gir deg følelsen av at du er en dårlig person. Og når du korrigerer et høysensitivt barn, er dette følelsen du fremkaller hos dem umiddelbart, selv om du ikke engang hever stemmen. «Siden pappa oppfører seg som en voksen nå og markerer at jeg er et lite barn, skammer jeg meg.» Slik tenker de, forklarer hun.
– Men alle barn må jo korrigeres av og til?
– Ja, men du kan gjøre det uten å påføre skam. La oss si at barnet for eksempel avbryter meg mens jeg snakker i telefonen. Det viktigste er å få barnet til å forstå at hun må vente, uten at hun kjenner skam. Si for eksempel til ham at du også pleide å avbryte dine foreldre da du var liten. Du forstår at det er fristende å avbryte, men noen ganger må du kunne snakke i telefonen, sier du. Som forelder må du også innse at det noen ganger ikke er noen vei utenom at de hyler og skriker. Da kan det glippe for deg. Ender du med å skrike, er det viktig at du etterpå sier at du er lei deg og ber om unnskyldning, fortell at du skjønner det ikke er morsomt å bli kritisert.
– Alle barn forsøker vel også å tvinge sin vilje gjennom, bare for å få prøve ut om de kan få makten. Dette er vel ikke noe man bare skal være forståelsesfull overfor, sånn uten videre?
– Du må lære deg å skille mellom når et barn er virkelig ute av seg og når det bare er en kamp om å tvinge viljen gjennom. Jeg husker en gang vi skulle dra på en piknik, og et barn som var med oss ble veldig redd over noe vi så. Da dro vi hjem igjen. Men neste dag skulle vi dra på piknik et annet sted. Da reagerte han også, slo seg vrang og ville hjem. Men da var det bare for å få viljen sin gjennom. Jeg kunne se forskjellen, men jeg skal ikke legge skjul på at det er vanskelig å skjelne dette fra hverandre, sier Aron.
Psykolog Trond Edvard Haukedal avslutter nå manus til Boken om høysensitivitet , som utgis like over sommeren. Han har flere barn med høysensitivitet til behandling.
– Det som gjør høysensitive barn ekstra sårbare, er at de nå vokser opp i et samfunn som er veldig prestasjonsorientert. Dette går veldig på tvers av verdigrunnlaget til mange høysensitive. Om ikke lærere og foreldre er klar over at de må ha spesialbetingelser, som for eksempel alenetid, tvinger du dem til å være på skolen på lavsensitives premisser. Det bør ikke stigmatiseres at noen trenger spesialbehandling, mener han.
Haukedal er en av få psykologer her i landet som har spesialisert seg på dette personlighetstrekket. Han advarer mot å se det som et problem.
– Høysensitive med et godt selvbilde trenger du ikke ta spesielle hensyn til i det hele tatt. Det foreldre må tenke over, er at de har et barn som tar til seg mye mer stimuli enn andre. De leser og forstår veldig mye, de blir ressurssterke og kloke, men også sårbare. Man må passe på at barnet lærer å trekke seg ut og redusere stimulimengden når det trengs, påpeker han.
“De leser og forstår veldig mye, de blir ressurssterke og kloke, men også sårbare.”
Kilder til dette innlegget:
Elaine Aron: The Highly Sensitive Person in Love: Understanding and Managing Relationships When the World Overwhelms YouElaine Aron: Særlig sensitive barn
Sensory Processing Sensitivity: A Review in the Light of the Evolution of Biological Responsivity, av Elaine Aron m.fl., publisert i Personality and Social Psychology Review (2012).
Differential susceptibility to the environment: An evolutionary–neurodevelopmental theory av Bruce Ellis m.fl publisert i Development and Psychopathology 23 (2011), 7–28
Elaine Arons nettsted: hsperson.com
Foreningen for høysensitive i Norge: hsperson.no
Andre kilder til informasjon om høysensitivitet på norsk:
Aron, Elaine N.: Særlig sensitiv. La sårbarheten bli din styrke. Cappelen Damm 2013
Abrahamsson, Ihrén og Lian Kirksæther: Sensitiv og sterk! La det bli din styrke. Pantagruel 2013
Møberg, Susanne: Er du også høysensitiv? Spartacus 2013
Møberg, Susanne: Mindfulness for høysensitive: ta vare på følsomheten din med bevisst nærvær. Spartacus 2013
Sletteland, Trude: Høysensitivitet – en håndbok, 2013, blurb.com