Den vanskelige samtalen med faren min…


Her om dagen fikk jeg denne emailen fra en av mine klienter som jeg har veldig lyst til at andre også skal få lese, og lære noe fra. Jeg har troen på at gode ting trenger vi å dele, akkurat som at vi trenger å dele de litt mer vanskelige tingene i våre liv. Når vi deler vår glede så blir den enda sterkere og når vil deler vår byrde, så blir den lettere å bære. Her kan du selv lese hva jeg fikk lov til å lese, og tillatelse til å dele med deg. Samtalen foregikk online, og det viser at noen ganger så er det ikke hvordan vi snakker som som betyr mest, men AT vi SNAKKER sammen enten det nå er i samme rom, med eller uten bilde?

«Skulle bare kort dele en opplevelse/observasjoner med deg. Min far ringte meg i går og vi har ikke snakket ordentlig sammen på 3 år, – allerede! Han skulle bare si at det er noen regninger som skal betales på huset og at det må skiftes tak! – Penge problemer, rett og slett! Kunne ikke forvente noe annet, men da vi snakket litt mer fordi han er jo veldig flink til å klage på alt, så utviklet samtalen seg til et annet nivå. Vi begynte å snakke om ting som ligger litt dypere.
Han begynner å klage på at vi ikke tar kontakt med han og sier at han tenker på oss hver dag, og bryr seg. Da spurte jeg hva er det som gjør at han ikke viser det til oss, og ikke selv tar kontakt? Samtalen utvikler seg enda dypere og vi forteller om våre skuffelser, og det var jo mest jeg som viste ham min sårbarhet. Da jeg begynte å gråte når jeg forklarte han at jeg har hatt det veldig tungt, ut ifra hva jeg har opplevd da jeg var barn så gikk han med en gang i angrep og forsvar. Men jeg klarte å roe han ned, og fikk han til å høre på meg.
For første gang i mitt liv fikk jeg fortalt faren min hvor mye han har såret meg og hvor vanskelig jeg hadde det da jeg var barn. Og vi endte opp med å gråte begge to, og til slutt ba han meg om tilgivelse. Selv om han kanskje ikke skjønte det helt 100%, og jeg vet at jeg kan ikke forvente noe mer enn det.
Det jeg er takknemlig for er at jeg tror at uten den jobben som jeg har gjort alene og sammen med deg; all refleksjon og opplevelsen av trygghet, alle bekreftelsene du ga meg på mine tanker og mine observasjoner de gjorde at jeg klarte å fullføre denne samtalen rolig. På en måte en kjærlighetsfull samtale med forståelse og omsorg ovenfor faren min, uansett hvor mye hat og sinne jeg har til han.
Videre klarte jeg å vise forståelse for at også han har opplevd noe veldig vondt i livet sitt, med en aksept for at han er slik han er. Når jeg gjorde dette så klarte han å åpne seg og han satt, og gråt sammen med meg via kamera. Mot slutten av samtalen forteller han meg at han elsker meg så høyt, og han følte seg så lettet!
Teksten er gjengitt med tillatelse av min klient. – May Britt Lian