«Hvorfor føler jeg meg alene og ensom selv om jeg har flere venner rundt meg?»
Å føle seg ensom og det å være alene er ikke nødvendigvis det samme. Selv om det finnes store personlighets- og kulturforskjeller når det gjelder å ha et sosialt behov kan alle mennesker i større eller mindre grad kjenne seg igjen i opplevelsen av å være ensom, – midt blant folk. Ja, til og med ensom blant nære venner og familie.
Hva det er som gjør at vi føler oss ensomme blant folk og hvordan vi kan håndtere det?
Utgangspunktet er antagelsen om at mennesker er sosiale flokkdyr som søker gruppetilhørighet. Dette fordi vi fra fødselen av er født totalt avhengige av andre for å overleve og gjennom evolusjonen også har vært avhengig av flokken for å overleve, og utvikle oss som personer. Dette er sant for de fleste uavhengig av om vi varierer i hvor introverte og ekstroverte vi er: Tilhørighets- og anerkjennelsesbehovet er dypt menneskelig. Jeg jobber som coach også med forståelsen av dine medfødte personlige egenskaper fordi dette hjelper deg sortere ut hva som er hva når tankespinnet melder seg. Du får også verktøy for kommunikasjon i møte med deg selv (indre dialog) og andre. Kommunikasjon og relasjoner er kjempeviktige temaer ift. selvutvikling, samliv og en god selvfølelse fordi vi mennesker er ulike og sammensatt, samtidig som vi har felles ønsker, verdier, interesser og trenger en eller annen form for tilhørighet, mening og fellesskap?
Ensomhet er en form for savn etter nærhet og tilhørighet. Denne sosiale smerten (følelsen) er utviklet gjennom evolusjonen for å motivere oss til å søke meningsfulle fellesskap eller relasjoner slik at vi overlever, har det bra, utvikler oss, får barn og kan trygt oppdra dem.
For å takle en ensomhet er man avhengig av en viss form for intimitet ved nærhet og fortrolighet – for man kan som sagt føle seg ensomme midt blant folk. Man trenger relasjoner og formål som reflekterer våre verdier og behov. Da dette sannsynligvis er en bedre garanti mot avvisning, utestengelse og skaper bedre gruppesamhold, og samarbeid.
Motsatsen til ensomhet er med andre ord tilhørighet og intimitet – noe som gir trygghet, frihet og fortrolighet. – Dette kan derfor handle noe om økt bevissthet rundt dine verdier, noe jeg jobber med som life coach i mine samtaler.
Alene, men ikke ensom i en “opp ned” verden?
Slik som noen opplever ensomhet blant venner kan andre være helt alene over lengre tid uten å oppleve ensomhet.
En person som trives i eget selskap og kanskje i naturens ro eller i fokuset på noe meningsfullt som interesserer vil gjerne oppleve det å være alene som uproblematisk. Tvert imot som berikende og behagelig.
Er det slik at disse personene oppnår denne roen og tryggheten ved å oppsøke interessen sin eller gjør de nettopp det fordi de har en ro og trygghet?
Reflekterer det personlighet, interesse eller mental tilstand?
Det er vanskelig å si men vi kan trolig belyse det indirekte ved å forstå nærmere hva det er som gjør at vi føler oss ensomme:
Kan det være at ensomhet er prisen til rigide unnvikende forsvar mot den angstvekkende og skamfulle sårbarheten, og indre konflikten over egne behov?
Er evnen til å være alene uten å føle seg ensom, angstfull og skamfull et sunnhetstegn uavhengig av personlighetstrekk og kultur eller vil et psykisk sunt menneske alltid søke fellesskap og nærhet? Trolig er det som alltid en god blanding og svært individuelt.
Personlighet eller forsvarsmekanisme?
Det er viktig å være klar over at det er vanskelig å vite når våre atferd reflekterer en underliggende personlighet eller en forsvarsmekanisme. Jeg bruker derfor tid på at du vil få lære både om din personlighet og om dine forsvarsmekanismer som kan ligge der og påvirke din adferd ubevisst.
Dvs. «er jeg bare slik?» eller «oppfører jeg meg slik for å beskytte meg?».
Har jeg et sterkt behov for sosial kontakt og anerkjennelse for å distrahere meg eller få en kompenserende bekreftelse mot dårlig selvbilde? Oppfører jeg meg på en spesiell måte for å please, imponere eller underholde andre for å bli akseptert? Eller er det bare en oppriktig og leken glede og lyst med å treffe mange forskjellige? Ha et høyt tempo med mye inntrykk og spennende opplevelser?
Er min manglende interesse for sosial kontakt et uttrykk for isolasjon og unngåelse for å beskytte meg mot avvisning, neglisjering eller latterliggjørelse? Eller er det bare et oppriktig behov for rolig og behagelig kvalitetstid med seg selv, en interesse eller noen få relasjoner?
Sannsynligvis velger vi forsvarsmekanismer og strategier som passer våre personlighetstrekk. Føler du deg derimot utilfreds og fanget i en personlighet, rolle, karakter, identitet eller gruppe som du lurer på begrenser eller ikke reflekterer deg?
Det kan da være nyttig for deg å undersøke nærmere om du har noen overidentifiserte (syntone) forsvar som du bare antar er uforanderlig og tenker «slik ER jeg». Da vil du kunne oppdage et nytt handlingsrom inni deg og i dine relasjoner.
Ensomhet og angst – Prisen vi betaler?
Når vi kjenner oss engstelige, nervøse og er usikre er en vanlig respons å bli forsiktige, trekke oss tilbake og bli innadvendte.
Når denne angsten dominerer vårt indre liv og hverdagen starter vi å unngå og unnvike spesifikke settinger, situasjoner, personer, tema, tanker, minner og følelser. Vi tilpasser og føyer oss, holder tilbake egne meninger og behov og underkaster oss den andre.
Selv om dette regulerer angstens ubehag på kort sikt risikerer vi å betale en høy pris i lengden – nemlig i form av ensomhet.
Vi blir ensomme fordi ingen kan nå oss bak vår mutte og innesluttede forsvarsfasade. Vi blir ensomme fordi vi svarer vagt på spørsmål om hvordan vi egentlig har det. Vi blir ensomme fordi ingen ser, lytter, møter og forstår oss.
Vi forblir ensomme fordi vi ikke oppsøker muligheter for å bli kjent med andre eller holder kortene tett inntil brystet når vi først treffer andre.
Ensomhet og skam – når sinnet vender seg innover
Det er derimot ikke nødvendigvis bare angsten som medfører at vi begynner å beskytte oss og unngår andre. Mange isolerer seg også grunnet skammen og må betale ensomhetens pris.
Skam er en sosial følelse som trigges når vi tror vi har brutt flokkens normer og regler og er ideelt sett til for å forhindre at vi overskrider disse slik at vi ikke blir utstøtt. Skammen gjør også at vi ønsker å skjule og trekke oss tilbake slik at vi ikke oppdages når vi potensielt har gjort noe som er feil. Følelsen kan derimot bli så dominerende at man føler at hele den man er, og alt man gjør er «feil». Dette er svært destruktivt da det kan hindre oss i å leve slik vi ønsker, og sammen med de menneskene man ønsker.
Skammen gjør oss varme og røde i fjeset. Den gjør overkroppen tung og krumbøyd. Hodet blir hengende og blikket slås ned. Hvis vi ikke går eller endrer tema forsøker hendene å skjule og dekke oss til.
Skammen gjør at vi ikke deler hvem vi egentlig er bak fasaden. Dette medfører ensomhet fordi vi opplever ikke at de rundt oss kjenner, forstår og ser oss.
Etter hvert kan vi lure på om de faktisk bryr seg og avviser dem selv. Men det var like mye oss selv vi avviste når vi valgte å skjule.
Skammen kan være et uttrykk for et selvdestruktivt forsvarssystem og innovervendt sinne der vi kritiserer og deevaluerer oss selv slik at vi får lav selvtillit, selvfølelse og dårlig selvbilde.
Når skammen blir intens kan den også projiseres som en lyskaster over på andre slik at vi plutselig opplever det som om andre er kritiske og negative til oss. Når vi ikke klarer å se forbi projeksjonen blir vi redde, føler oss deevaluert og beskytter oss og flykter. Noen kan også til den andres forbauselse begynne å forsvare seg og gå til angrep.
Ensomhet og sårbarhet – våre behov
Men hvorfor har kontakt med andre mennesker blitt angst- og skamvekkende?
Mange kan kjenne på en indre sårbarhet som blir tydelig imøte med andre. Denne sårbarheten vekker raskt en indre konflikt mellom behovet for å beskytte seg, og behovet for å bli sett og møtt.
Beskytter vi oss for mye risikerer vi at den andre ikke ser behovet vårt for omsorg, forståelse, tid og rom.
Våger vi å være åpne risikerer vi å gjøre oss sårbare for en evt avvisning.
Frykten for å bli avvist, latterliggjort, angrepet eller neglisjert gjør at vi i stedet distanserer oss, blir «kalde», avkoblet, upersonlige, vage eller tilbaketrukne.
Vi velger ensomheten over sårbarheten. Men hvor kommer denne sårbarheten fra og behovet for å beskytte den?
Vokste vi opp med noen som neglisjerte, kritiserte, latterliggjorde, deevaluerte, avviste eller angrep oss? Til og med når vi gråt, sa stopp eller ba om hjelp, forståelse og omsorg?
Da tar vi med oss beskyttelsen inn i voksenlivet og opprettholder den beskyttende avstanden. Vi forsøker å overleve og bevare det mest sårbare men betaler en dyr pris – å leve livet alene i ensomhet.
Dette kan kanskje oppleves som provoserende og i verste fall moraliserende og skamgjørende – «mener du at det er min egen feil at jeg er ensom?»
Nei, det er ikke din feil at du måtte beskytte deg og på en slik måte. Men når du blir mer bevisstgjort på dine forsvarsmekanismer og uhensiktsmessige strategier som medfører ensomhet oppstår et nytt handlings- og mulighetsrom som du kan utforske hvis du kjenner på savn etter nærhet, vennskap og våger å risikere egen sårbarhet, og evt. avvisning. Da tar du et ansvar, slik jeg ser det. Slik at for meg så handler det ikke om skyld, men om forståelse, empati, egenkjærlighet, sårbarhet og at du tar ansvar for dine behov.
Kilde: https://onlinepsykologene.no/handtere-ensomhet-fa-venner/