Uavklarte forventninger kan virkelig skape kaos inni oss! Kaos av følelser som sinne, sorg, skyldfølelse, skam og ikke minst overveldelse. Fordi hva skjer typisk når vi skaper oss forventninger uten å ta i betrakning faktorer som påvirker om de er realistiske? Avklarte med andre som berøres? Og om de faktisk er så viktige som vi selv tror også for den andre?
Noen ganger kan vi faktisk “legge opp” til å bli skuffet så vi kan skylde på noen andre eller gi næring to negativ indre kritikk? Dette omtaler jeg ofte som en negativ selvoppfyllende profeti. Også kan dette virke litt merkelig når vi oppdager hva vi driver med …? Til og med helt uforståelig og derav vanskelig å akseptere eller forstå selv om det er helt normalt.
Aller først når vi skaper forventninger uten å si noe om hvorfor vi har denne forventningen så vil det være fort gjort at den andre ikke tar den helt på alvor. Den havner i “kanskje boksen” i hjernen og blir mest sannsynlig ikke noe av. PS! Der havner forresten også de tingene vi tenker vi skal “prøve å få til” fordi det å prøve betyr ikke det samme som at vi faktisk skal gjøre noe som helst. Det blir mest sannsynlig ikke noe av. Så ja, vi lurer oss selv og vi kan dessverre også lure andre på denne måten, og da blir det skikkelig kaos der inne.
Når vi opplever at vi blir lurt, misforstått eller sviktet så kan dette lett vekke sterke reaksjoner i vårt indre fordi hjernen skiller ikke mellom en reell fare, og trusselen om en fare. Den sikrer oss litt ekstra slik at en “falsk alarm” kan bli utløst i full kraft! Ergo så vil reaksjonene ofte kunne oppleves irrasjonelle for andre ut fra situasjonen der og da.
Når vi har laget en forventning og denne ikke innfris, så oppstår det et tap som oppleves personlig. Det blir liksom en ubalanse i vårt indre regnestykker hvor vi enten taper noe eller føler oss urettferdig behandlet. Vi blir skuffet og mister noe viktig og kan kjenne på irritasjon, sinne, sorg og kanskje også skyldfølelse? En opplevelse av urettferdighet kan også dukke opp.
Når vi derimot lager oss en forhåpning så balanserer vi lettere “regnestykket” og unngår at noen kommer tapende ut. Og blir det vi hadde en forhåpning noe av så ser vi lettere på det nærmest som en bonus. Hvor vi har vunnet lotteriet! Litt merkelig, men det er slik jeg opplever det.
Så neste gang du kjenner at du ønsker deg noe eller trenger noe, så vit at det å skape forventninger betyr at du selv har et ansvar for å avklare med eventuelt andre involverte eller deg selv om det du ønsker deg er realistisk akkurat slik du ser det for deg.
Deretter kan du prioritere ut fra en felles forståelse hos alle involverte og eventuelt også lage rom for justeringer underveis fordi uforutsette ting skjer. Ytre faktorer som vi ikke kan kontrollere kan komme i veien for at en forventning er realistisk. Andre mennesker er så absolutt en “ytre faktor” fordi vi har alle vår egen vilje og de har sin. I tillegg så er det ikke sikkert at det som er viktig for meg er viktig også for deg fordi vi er ulike vi mennesker. Vi har ulike verdier, oppfatninger, holdninger, erfaringer og persepsjon (oppfattelse). Vi har også ulike egenskaper, strategier og vaner som påvirker utfallet i praksis. Og ja, det kan være stor avstand mellom disse.
Så hva gjør du i praksis?
- Aller først, unngå å sammenligne deg med andre. Det å sammenligne seg med andre skaper ikke nødvendigvis et fellesskap eller felles forståelse, snarere det motsatte. Vi vil alltid kunne finne noen som har noe vi ikke har eller motsatt. Dessuten, det du opplever handler jo om deg, egentlig. Ergo så har du også løsningen iboende i deg. Du trenger bare litt hjelp til å se den. Sammenlign deg heller med deg selv ut fra hvor du var og der du er nå?
- Unngå å ta på deg offer rollen hvor du syns synd på deg selv for det som oppleves urettferdig. Det betyr ikke at din opplevelse er “feil” og at den andre har “rett”. Det betyr bare at ingen av oss er berettiget til noe mer eller bedre enn andre. Livet handler ikke om å fortjene eller ikke fortjene, rett og slett!
- Vikle deg ut av offer rollen (og ditt ego) ved at du heller viser deg selv medfølelse og forståelse uten at dette betinger noe som helst. Dette er egenomsorg i praksis fordi du ikke lenger dømmer deg selv eller den andre, men snarere annerkjenner egen opplevelse. Og lar den den andre få være seg selv slik at du senere kan vurdere hvordan du kan forholde deg til de ulikhetene du nå legger mer merke til enn tidligere. Ulikheter er ikke farlige når vi får lære mer om de og kan forstå hva som skjer. Da beveger du deg også vekk fra det å være i en tilstand av frykt til det å være glad i deg selv, og akseptere andre. Og der skjer det magiske! Hvor du kommer i kontakt med ditt indre Selv, din indre kraft og får tilgang til løsninger som viser den beste versjonen av deg selv.
- Velger å gi deg selv muligheter til å utfordre din frykt ved å si noe om hvor viktig noe eller noen er for deg, og beveger deg over til egenkjærlighet så mange ganger som du trenger. PS! Det å øve er ikke det samme som å prøve. Når vi øver i praksis så lærer vi og det vil gi oss mestring, tillit og nye erfaringer. Når vi prøver så blir sjelden ting noe av og vil opplever at vi mislykkes, ikke er viktige nok eller flinke nok. Det kan også påvirke vår selvfølelse, selvbilde og opplevelse av skam på en negativ måte.
Massssse gode tanker og lykke til med å øve. Vit at det nytter og vit at du kan lære hvordan. Vi har alle erfaringer vi kan dele med hverandre og når det skjer, så finner vi også en fellesskap som er ekte og bygget på gjensidig forståelse, respekt og tillit. Da er det lettere å akseptere det som kan være ulikheter, men ikke farlig. Vi blir kjent med disse ulikhetene og etterhvert trygge. En trygghet som også gir deg og den andre frihet til å være seg selv. Noe som kjennes veldig deilig!
May Britt