De siste dagene har jeg kjent meg både inspirert, motivert og fått masse inntrykk! Jeg har også kjent på at jeg har vært “litt” stresset, overveldet og kanskje rett og slett sliten!?
Uansett hvilke ord vi velger for å beskrive hva vi opplever, så vil vi sjelden kunne beskrive noe som helst sterkere enn når kroppen snakker til oss!
May Britt Lian
Hvordan møte ditt eget ansikt og skammen du kan føle?
Kroppen snakker med symptomer som vi ofte ikke liker eller som gjør oss redde! Da jeg før helgen oppdaget at ansiktet mitt begynte å bli rødlig, hovent og fullt av røde nupper som både brant og klødde noe helt forferdelig!? Ja da, fikk ansiktet mitt en helt NY type oppmerksomhet.
Først tenkte jeg at noe faktisk var helt fullstendig feil! Og jeg nærmest nektet for at det jeg så var meg! Også tok det ikke så mange sekundene før jeg googlet “hud utslett rundt munnen” og sammen med det dukket det opp en hel haug med tanker som jo egentlig dukket opp fordi jeg ble redd, men ikke turde å kjenne ordentlig etter.
I tillegg så fristet det absolutt ikke å møte klienter, gå på trening eller på noen som helst måte vise frem mitt oppblåste og skikkelig røde tryne! Så ja, det var følelser av flauhet, skam? Skylfølelse over at jeg ikke hadde tatt mer vare på huden min? Eller kanskje jeg hadde tatt for mye vare på den? Ikke lett å bli klok på Google, bestandig. Har jeg forsømt meg selv? Ja, det er coachen sin det!!! Herregud , noe så forbasket idiotisk! Irritasjon over at min følsømhet eller “overfølsomhet” også kan dukke opp som fysiske symptomer, begrensninger jeg ikke liker og jobber med å begrense. Ja da, selvironien lenge leve … Ganske snedige forsvarsmekanismer dette med ironi og sarkasme fordi det er faktisk ikke morsomt og ergo heller ikke humor. Men det gjør at jeg overlever og det er jo faktisk viktigst!
PS! Skal jeg nå faktisk innrømme at jeg ikke har kontroll på alt som skjer i eget liv og absolutt ikke eget tryne eller egen helse? Jeg som er så opptatt av dette med balanse, indre ro, helse, trivsel, livglede og elsker å være sammen med andre! Fytti katta, dette føles bare ikke greit! Men så har jeg jo igjen ut fra Google lest at det “mest sannsynlig ikke er noe farlig og vil gå over av seg selv etter noen uker, måneder eller år!” Og at selv om det kan være kronisk, igjen ref. Google? Ut fra egen diagnose … så er det uaktuelt å forholde seg til hverken måneder eller år i mitt tilfelle!
Hva gjør du typisk når du har gjort noe som du ikke kan skjule for andre?
Det er skikkelig ubehagelig! Jeg kan bare observere hvilke strategier jeg selv har brukt de siste dagene for å oppsøke informasjon, prøve å forstå hva som skjer, finne en akseptabel forklaring og hvordan jeg kan fikse problemet asap!? Og hvis jeg ikke kan fikse det, hvem kan jeg få hjelp av? Lege, hudlege, samtaler med familie, meg selv ved at jeg ikke blir mer opptatt av Google enn hva som er fornuftig midt oppi det hele.
Også var det dette med tid!? Vi har jo bare ikke tid til noe som er ubehagelig, vanskelig eller direkte vondt? Terskelen for smerte og ubehag blir en “smule” tydeligere for meg og ja, jeg møter meg selv i døra uten at jeg vel nødvendigvis trenger å føle på det, egentlig. Fordi vi har ikke helt kontroll på alt som skjer og absolutt ikke tidspunkt for når det skjer inkludert symptomer og vår egen kropp, våre egne tanker og følelser. Og noen ganger har vi ikke helt kontroll over hva vi gjør … Og det er skikkelig vanskelig å forholde seg til.
Det vi kan gjøre er å dele vår opplevelse, si noe om hvordan vi har det og øve på å be om og ta imot hjelp. Øve på å være tålmodige og at det ikke alltid handler om en vedvarende krise…? Med en aksept for at det absolutt føles slik ut! Lage en plan eller strategi for hvordan du takler det vanskelige er også ett av flere verktøy på stegene til mestring. Da dukker det også ofte opp nye muligheter du ikke kunne se for deg i starten?
Så neste gang du kjenner deg “hudløs” om det skjer mer bokstavelig slik som med meg eller i en mer overført betydning, så vit at både tanker, følelser og symptomer er der for å hjelpe deg. Hjelpe deg gjøre noe med deg og dermed ivareta deg selv.
Også liker jeg absolutt ikke tanken på at jeg nå vil møte verden fullstendig usminket, med hovne kinn og stikkende øyne og hvor jeg blir skikkelig selvbevisst på eget ansikt. – Uten at det nødvendigvis for andre ser ut slik som jeg føler meg!
Kanskje en mulighet til å observere hvor mye andre egentlig legger merke til meg? Og at det kan være en god ting. Mest sannsynlig så har de nok med seg selv og om de legger merke til at litt annet utrykk, så kan det være oppriktig interesse og bekymring som ligger bak. Og det trenger jeg da absolutt ikke å skamme meg over, men snarere ta imot med takknemlighet!