Hvert eneste døgn, hele dagen og på natten via våre drømmer så lytter vi bevisst og ubevisst til vår indre “radiokanal” som mer eller mindre uavbrutt sender en strøm av inntrykk i form av ulike ord, setninger, bilder og lyd. Alle disse tankene og inntrykkene som igjen vekker ulike assosiasjoner, følelser, og som vi handler ut ifra enten bevisst ved at vi agerer, eller ubevisst hvor vi reagerer.
Hvilke favorittprogram som sendes varierer noe ut fra den enkelte, men samtidig så har vi som mennesker slik jeg opplever det noen felles favorittprogrammer som vi ofte lytter til. En av disse programmene kan være din “kritikerkanal” dvs. tanker produsert av ditt ego og som har som livsoppgave å strømme på med kritiske tanker, så tvil og som påstår å alltid ha rett!
En annen kanal kan være den som gir deg oppmuntringer og heier deg frem når du har gjort noe bra, din “gladkanal” som unner deg vel, viser deg forståelse og omtanke, og gjør at du kjenner mestring, glede og god samvittighet.
“Du kan tro at du kan. Og du kan tro at du ikke kan. I begge tilfeller har du rett.” - Henry Ford
Vår “kritiker kanal” kan være utrolig brutal i sin fordømmelse enten det som blir sagt er sant eller ikke. Oftest så er det jo ikke sannheten vi hører, men når noe blir gjentatt bokstavelig talt tusenvis av ganger hver eneste dag, hver uke, hver måned over flere år så er det fort gjort at vi likevel tror at det faktisk ER slik, og at vi selv ER det som blir sagt.
Lytter du mye til denne kanalen som kanskje forteller deg at du ikke er god nok, og derfor må være mer eller mindre udugelig så kan det over tid gjøre noe med både din selvfølelse og ditt selvbilde. Det kan også bidra til at du kjenner deg irritert eller rett og slett forbannet fordi vi liker jo ikke å få unødvendig kjeft eller bli urettferdig kritisert, og kan ubevisst kjenne på både skam, flauhet eller skyldfølelse.
“Kritikerkanalen” kan også til tross for fullstendig mangel på fakta med letthet uttrykke at om andre hadde visst hvor utrygg, sårbar, svak og udugelig du egentlig er, så hadde de mest sannsynlig ikke gitt deg hverken ansvar eller giddet å være sammen med deg! – DET er kritikkverdig, tenker jeg.
Er du redd for å bli gjennomskuet?
PS! Hva andre tenker får du uansett ikke gjort så mye med fordi vi har jo alle en fri vilje, så unngå å bruke mye på dette. Det å akseptere det som vi uansett ikke får gjort noe med kan være frigjørende, rett og slett.
I møte med våre “krtiker- og gladkanaler” og noen ganger andre mennesker så får vi et valg ift. hva vi velger å tro på og det kan innebære en sårbarhet fordi vi må være villige til å risikere å kjenne på skuffelser såvel som det å ta imot ros, forståelse, glede, håp, lykke og omsorg. Begge deler kan oppleves vanskelig, men trenger ikke være det når du forstår sammenhengen mellom tanker, følelser, ego, selvet, kropp og sinn.
Så får du jo da et valg rundt hva du søker, hvem du søker og om du søker innover eller utover fordi slik er vi nå engang som mennesker. Vi har et grunnleggende behov for tilhørighet og derfor så oppsøker vi også andre for denne tilhørigheten selv når det kanskje handler om at vi innerst inne har et behov for å finne frem til oss selv.